Inntrykk av Bussboikotten i Montgomery
To utkast til artikkel til Fred Halstead
Mars 1956

[Fred Halstead var leder av Socialist Workers Party som besøkte Montgomery i mars 1956 for å skrive om – og støtte – Bussboikotten i Montgomery. Nedenfor er en transkripsjon av håndskrevne sider som anses til å være det første utkastet til to artikler som var mest sannsynlig skrevet for The Militant, avisen til Socialist Workers Party.]

Fred Halstead’s Håndskrevet utkast [PDF]

 

Original Page: https://www.crmvet.org/lets/halstead.htm

 

4.Mars 1956. Montgomery & Birmingham

Alabama lovgivende forsamling  møtes nå her i en spesialsesjon som ble innkalt 1. mars for å diskutere utdanningsbudsjettet, men rettet mot å motsette seg hurtig til alle eventuelle anti-raseadskillelses bevegelser.

Ved åpningsdagen ble det introdusert en rekke lover som angriper opphevelse av raseadskilning. En, som ble enstemmig godkjent av Senat og er nå foran et huskomité, som ønsker av USA Kongress å spre «svarte blant noen av de nordlige og vestlige statene, dvs. områdene hvor svarte befolkning er ønsket og kunne bli assimilert.»

En annen som er halvveis i behandlingsprosessen, ville etablere en komité for å undersøke enhver gruppe «mistenkt for å ha samfunnsnedbrytende tendenser.» Det nevner spesifikt N.A.A.C.P. og USAs kommunistiske parti. Denne loven forventes å bli godkjent. Det ville tillatt de rasistiske lovgiverne å kalle inn vitnere og poster.

Den tredje avgjørelsen ville gitt de rasistiske lovgiverne navn til de studentene ved Alabama Universitetet som anmodet skolen om å gjeninnsette svart samundervisnings-Autherine Lucy.

Jeg deltok den 2. mars  i sesjonen om denne lovgivningen for å se disse representantene av den «Sørlige livsstilen». Da jeg kom inn i Capitol, var begge husene i en samlet sesjon som en komité for å diskutere reduksjoner i det foreslåtte utdanningsbudsjettet.

Et komitémedlem leste en rapport som viste de foreslåtte reduksjonene, (Den “helt hvite” ASU med 7000 innmeldte ble redusert med $ 205 000, mens hele Negro ASU med 2500 innmeldte ble redusert med  $ 250 000.)

Noen av lovgivere satt i sine skinnpolstrede stoler, leste aviser og drakk coke. Noen lyttet til med full oppmerksomhet. En fett hvithåret lovgiver lå over tre stoler. På veggen bak talerstol kunne man se en stor plakett hvor det var skrevet: «In this hall the ordinance of Secession which withdrew Alabama from the Union of Sovereign States was passed Jan. 11, 1861.»

Jeg ville egentlig ikke skyldt på de liggende lovgiverne, diskusjonen var kjedelig. Etter en stund tok en atletisk og ung representant mikrofon for å snakke mot ytterligere reduksjoner for Universitetet i Alabama:

«Vi må huske hvor modig presidenten til det Universitetet var da han traff en rettsavgjørelse som krevde at han til gjør noe som han ikke kunne gjøre fordi det var direkte imot det som befolkningen i Alabama ønsket.»

Befolkningen i Alabama! De er dårlig representert [uklare 5 ord], svarte er ikke representert i det hele tatt, unntatt fra[uklare ord] innsatte i fengsel som åpner vinduer og skrur på vifter til komfort for  disse «befolkningens representantene.»

Det hvite flertallet er heller ikke representert. Noen få tusen plantasje-eier-styrte stemmer fra «sorte beltet» fylker sender flere representanter her enn statens store befolkningssentre er tillatt.

Jeg forlot den gamle hallen og gikk rundt i gatene i Montgomery for å spørre noen mennesker hva de tenkte om loven som hadde vært introdusert dagen før.

Det var ingen som tok loven om å «spre svarte gjennom norden» på alvor. En hvit gass stasjonsleder sa: «De som sitter på toppen har sannsynligvis fått litt panikk. Jeg skulle ønske de ikke gjorde slike ting. Jeg er for segregasjon, men du kan ikke få folk til å forlate sitt hjem.»

En hvit drosjesjåfør kommenterte «Hvis de ville slettet min gjeld og gitt meg en togbillett, ville jeg også forlat Alabama.»

De to andre avgjørelsene – det  å gjennomføre en «omstyrtende» etterforskning og å avsløre navnene på underskriftssamlere ble oppfattet litt mer alvorlig.

En tynn hvit mann sa: «jeg tror ikke de når noe sted med denne boikotten. Den Lucy har kommet ingen sted. Lovgivningen knytter dem opp og [uklare 3 ord] i [uklart ord] som handler om hva vi må gjøre. Knytt dem opp i loven og de vil ikke få [ord uklart]. » Denne mannen snakket rolig, uten noe tilsynelatende sinne, som alle de andre hvite jeg snakket med, med en annen mann som unntak. Han sa: «Jeg ville gjerne blitt med på denne listen av svarte-elskere (underskriftssamlere for gjeninnsetting av frøken Lucy). Vi kan oppføre oss snilt mot dem.»

De fleste hvite ville ikke snakke fritt om dette emnet med en fremmed person. Hvis de snakket om det mellom seg selv, gjorde de det ikke på en tydelig måte. Det er absolutt ingen åpenbar hysteri spredt for øyeblikket. Livet går som vanlig, og det er vanlige temaer som åpner samtaler. Det berører ofte Lucy-saken eller rasistisk lovgivning – temaer som vises på forsiden av avisene, men det ser ut til å være motvilje å snakke om Montgomery-hendelsene.

Jeg spurte en hvit snekker hva han tenkte om «boikott». Han sa: «Jeg eier ikke et busselskap.»

«Tror du at buss-co. bør bevilge deres krav?» «Så hva synes du de burde gjøre?» «Jeg vet ikke. Jeg er ikke en busseier. Når det gjelder meg, kan de fortsette å gå for evig. Det gjør meg ikke noe vondt.»

Noen andre av de hvite har hatt full forståelse for «protest». Aubrey Williams, forlegger av Southern Farmers, og president av Southern Conference Educational Fund, og en mangeårig motstander av Jim Crow, dukket opp på rettshuset for å tilby hjelp til de arresterte protestledere. Hans penger var imidlertid ikke ønskelig eller nødvendig. Han var den eneste av de hvite som ville gjøre det.

En hvit dame bak disken i en butikk der jeg hadde stoppet, nølte litt da jeg spurte hvordan jeg kan komme til en bestemt adresse. «Vel,» sa hun, «det er en buss som kjører der ute, det er hvis du vil ta buss.» så nølte hun litt igjen. «Hvis du har penger kan du ta en drosje og.» Jeg takket henne og snudde. Da jeg gikk gjennom døren kalte hun etter meg. «Jeg foretrekker ellers å gå i det siste, det er vår, vet du.»

Den lokale avisen – Montgomery Advertisers arkivfiler, avslører at sympati for protesten var spredt blant de hvite i desember da  protestbevegelsen begynte. Brev som ble sendt til redaktøren siterte uhøflighet mot de svarte  på (uklarte ord) uvanlige for desember-utgavene av [uklare linjen] da hadde de svarte «lovlig klagemål».

Siden tre-manns by kommisjonen ble med i det hvite borgerskapet, og borgmesteren offentliggjorde sin streng politikk, hadde avisen imidlertid fjernet alle nyheter om bevegelsen bortsett fra offisielle uttalelser og rettslige handlinger, og har tatt en vennlig tone mot White Citizens Council (WCC).

En av protestledere fortalte meg: «Da det ble kjent at en viss hvit dame, som hadde hjulpet oss litt da denne protesten først begynte, ble jaget via telefon midt på natten og truet, og jeg vet ikke hva for noe… Hvorfor plaget de den stakkars kvinnen så mye at hun ble så nervøs at hun måtte forlate denne byen, hvor hun hadde levd i hele sitt liv. Hun måtte dra vekk for å finne fred og ro.

Alle er enige om at styrken til WCC har vokst betraktelig siden Montgomery og Tuscaloosa hendelser. Medlemskapet i dette fylket er estimert til 12.000.

Mens bare på møtet som ble holdt (forrige måned, vennligst sjekk datoen), da Sen. Eastland snakket, var det omtrent like mange deltakere. En hvit reporter som hadde vært der, sa. «Jeg ble overrasket over karakteren til de menneskene der. Jeg hadde forventet at en stor gjeng [uklar linje] at nesten hele middelklassen skulle dukke opp» Selvfølgelig er det ikke mange fabrikkarbeidere i nærheten.

Det er enkelt å søke om WCC-medlemskap . Jeg plukket en opp i det hvite venterommet på jernbanestasjonen. Annonser fra WCC vises til og med i avisene.

Dette er perioden før valg her, og det at politikere uttaler seg om at de er villige til å «dø» for segregering er ikke noe uvanlig, men jeg har ennå ikke hørt en hvit arbeider som sier noe slikt. Det er sant at de ikke snakker åpent med fremmede, men etter min mening er det også viktig. Jeg har snakket med mange hvite rasister før, og de virket alltid motbydelig åpne ift. sine holdninger, med alle som ville høre på dem. Dette er absolutt ikke tilfelle her nå, blant de vanlige menneskene.

WCC-er er semi-hemmelige organisasjoner kontrollert fra toppen som følger en politikk som ikke er diskutert av eller basert på interessene til de hvite massene i Sør. De er tydeligvis ikke ennå en massebevegelse, men er i stand til å skremme med økonomisk press og fysisk vold alle de hvite som har sympati for de svartes kamp for likestilling.

Den store tingen her, og sannsynligvis det som forvirrer de fleste av de hvite rasistene, og som forklarer deres motvilje mot å snakke om protesten, er at de ikke lenger er i stand til å fornærme og skremme de svarte, i alle fall ikke i Montgomery.

En rekke studenter ved det svarte Alabama State College her fortalte meg at et kors hadde blitt brent på campus til de svarte dagen før frøken Lucy skulle delta på hennes første klasse i Ala. U. «Vi bare gikk ut og så på det. Vi løp ikke og gjemte oss som folk pleide å gjøre før. Disse tingene skremmer oss ikke lenger, «sa en student. «Disse truslene skremmer ikke lenger,» sa en annen. »

Jeg spurte dem om beskjeder og rapporter om oppsigelse av de svarte som hadde deltatt i bussboikotten. Det virker som om du ikke forstår «sa en ung student.» Ingenting kommer til å skremme oss. «Og en annen:» Jeg tror det er veldig få som tapte jobber. Det var bare et rykte for å skremme folk, men det gjorde dem bare gale. «Og en ting til:» Disse avdelingene og bedriftene i sentrum kommer ikke til å avskjedige noen,  da de blir alle lett påvirket av en boikott selv. »

Det er vår i Alabama. De furukledde åsene mellom Birmingham og Montgomery er helt nye og grønne i sollyset, og her og der overlappes med rød utfelling av jernmalm. Det røde blir mindre og det grønne øker når man nærmer seg til Montgomery. Greyhound-bussen kjører inn til byen før den er ute av åsene; en gammel by, ren og stille, en langsom by ved første øyekast, en høy bygning fanger blikket, malt høyt på sin gamle murside – Jefferson Davis Hotel. Gateskiltene beveger seg forbi vinduet – Washington, Lee, Montgomery. Rike og delvis utfylte navn, for brede gamle gater med åser og torg. Litt forskjellig fra funksjonsdyktige nummererte gater og veier i Birminghams jevnlige rutenett.

Selv om den har en fjerdedel av Birminghams befolkningen, virker Montgomery sentrum større ved første blikk [uklare ord]. Det er ingen regelmessige rader med høye kontorbygg, eller skorstein, eller tårn med massevis av kull og gass og høye fløyter, men det er en følelse av romslighet, som en by [uklart] for å bo framfor for å jobbe. Det er store butikker og hus og mange flere [uklare] bygninger enn i den større byen 90 miles nordover. Dette er tross alt statens hovedstad. Jernbanestasjonen virker større, men tommere enn Birminghams to stasjoner sammen.

Det er ikke så mange  trebrakker som står utenfor på rå bakken på en fot høye mursteiner som i Birmingham. Der oppe er det stort sett umalte, dårlig rehabiliterte boliger som  dekker alle åssider, skrånet vekk fra fabrikker og gruver og jernbaner, og er bebodd av både de hvite og svarte arbeidere, i litt separate seksjoner.

Her finnes de også, men ikke er så tydelige ved første blikk. Det er små rene hus i murstein og tre med plener og hager. Mange er gamle, og ikke sjeldent med sprekker i murverk og fortau – eller uten fortau, men trær og klatreplanter, og plener ser ut til å være mye mer effektive her for å dekke disse sprekkene, og gi et lysere bilde. Det finnes også, men egentlig ikke så mange, blokker med herskapshus i ante-bellum stil med de høye greske søylene over fronten. Søylene ser ut som om de er laget av skinnende, hvit marmor, men ved litt nærmere undersøkelse kan man se at de er hvitkalkede.

Bussen stoppet i depot, og en svarte passasjer, som hadde sittet på de tre siste radene med seter, ble sittende eller sto i midtgangen helt til den hvite passasjeren gikk av. VENTEROM TIL DE SVARTE, VENTEROM TIL DE HVITE, sto på skiltene på de to dørene som passasjerene brukte for å gå på og av bussen.

Jernbanestasjonen i Birmingham hadde nymalte skrift «svarte» og «hvite», men de ble erstattet av skiltene. Det stod INTER-STAT passasjerer, VENTEROM TIL DE SVARTE og INTER-STATE  OG VENTEROM TIL DE HVITE INTER-STATE PASSASJERER. Selv de svarte inter-state passasjerene kom inn i venterommet til de svarte. Dette ble sannsynligvis ansett som unødvendig her i Montgomery.

[Nyeste vedtak til Federal court og Interstate Commerce Commission-forskrifter forbød raseskillelse i fasiliteter som ble brukt til inter-state reiser (mellom stater). Dette medførte at de svarte som reiste til eller fra andre stater lovlig hadde rett til å bruke fasiliteter som hørte til de hvite til tross for de lokale forordningene om segregering. Men disse rettsavgjørelsene og forskriftene gjaldt ikke intra-state reiser (innen staten). Og skiltene på Birmingham-stasjonen var der er mer bare skrift enn det var i ånden av desegregering. Helt praktisk visste de svarte at de ville tatt en risiko til å bli slått og deretter arrestert på anklager som «Forstyrre freden» eller «Uordentlig oppførsel”, hvis de gikk inn i det “hvite” venterommet

Juke-box i det hvite venterommet (som var mye større enn venterommet til svarte) spilte «The Poor People of Paris.»

En høy, ung kvinne med sterke ansiktstrekk, og veldig tynn i bomullsuniform, en som ligner på den som servitørene har, gikk over rommet i melodiens rytme. Det ville vært bedre å si at hun spankulerte omkring i rytme av den fengende melodien. Det er en god sang å høre på når man går.

Hun tok hånden til en høy ung mann som hadde stått på bussen. Han hadde på seg khaki-bukser og en rutet skjorte. Ansiktet hans var rødbrunt og hendene store og arbeidsslitne. Han var også veldig tynn, som så mange andre jeg hadde sett rundt på gatene og verandaene i arbeiderklassens nabolag, i kjøretøyene, på arbeidskontorene og utenfor fabrikkene og møllene i Birmingham.

Det er mange adjektiver man kan bruke for å beskrive utseendet til de hvite arbeiderne i dette området – solbrun, høflig, stille, rangy, bevoktet, fattig, rå utbenet hardt, men det [uklare] ordet som ville passet best for de fleste av dem er ordet tynn, veldig tynn.

Jeg forlot depotet og gikk nedover gaten mot et torg med en forseggjort fontene. Det var en solrik sen ettermiddag, og folk var akkurat ferdig med jobben. Noen mennesker nikket til meg eller sa hei – dette er en høflig by – og mange mennesker smilte. Disse var de svarte. Etter en stund la jeg merke til at de ikke smilte til meg, men til de andre svarte som gikk i samme retning som meg. Da det ikke var noen svarte forbipasserende, bar ansiktene til de som nærmet seg et undertrykt smil. Jeg antar at noen kan tolke det som en smirk, men det virket for meg å være et drømmende, innvendig smil, slik som hos unge som er forelsket, men det var på alle de mørke ansiktene, både unge og gamle, rynkete og glatte ansikter, hvilte og slitne ansikter.

Noen ganger – lyste ansikter opp i et smil spesielt hos kvinner til tross for det var et hvit ansikt som nærmet seg, men så raskt, men med vanskeligheter kontrollert av trette ansiktsmuskler.

Denne smilen var det første synlige tegnet på Montgomery «protest» -bevegelsen.

Da jeg møtte en svart journalist og spurte ham hva han syntes om Montgomery-situasjonen, var det første han sa: «Det er mange som går med smil,» og hans eget ansikt bar det. Gjennom samtalen vår på gaten (det er ikke et annet offentlig sted hvor vi kunne møtes), prøvde han å opprettholde et uttrykk i tråd med vår seriøse diskusjon, men han klarte bare å se ut som om han just nå ble kysset.

Da jeg gikk nedover gaten, krysset en fintkledd svart man fortauet fra en skobutikk. han bar en høy bunke med tomme skobokser som skulle bli plassert sammen med de andre på fortauskanten ved papirkurvene som sto der. Han plystret «The Poor People of Paris«, og han spankulerte omkring i rytme av den som man bare må gjøre.

Jeg hørte den samme sangen bak meg, det var flere par lepper som plystret den. Jeg bremset, og ble passert av tre svarte damer, to unge og en som sannsynligvis var deres mor. Mannen sluttet å plystre mens han bøyde seg for å plassere boksene på fortauskanten. «Hallo fru Smith,» sa han, bevegelsene og ordene hans er fortsatt i rytme med sangen.

«Hvordan står det til  Mr. Jones.» svarte kvinnen, også i rytme. «Hvordan går det med forretningen»

«Fint, helt fint.» sa Mr. Jones. Da han krysset bakover fanget øynene hans mine, og han smilte bredt. Kvinnene gikk forbi, eller rettere sagt spankulerte omkring i rytme av «The Poor People of Paris«,som man bare må gjøre når man hører denne melodien.

De andre – hvite, og det var mange av dem i nærheten, så ikke ut til å legge merke til handlingen, men de må ha merket det, det var jo meningen. Ordene hadde vært høy nok slik at alle kunne høre de. Til og med hvis de mistet denne scenen, kunne de ikke ha gått glipp av de andre, mer eller mindre subtile, som stadig kunne bli truffet over hele byen i disse travle timene på gaten. Og det er det andre synlige tegnet på Montgomery «protest» -bevegelsen.

Atmosfæren står i en skarp kontrast til gatene i Birmingham der de svarte unngår de hvite, og der den trette ploden, stokkingen og forsiktige skritt skjuler en gledelig fri bevegelse som lenge er nektet og hvis selvrespekt lenge hadde vært undertrykt.

«Selvrespekt,» sa en svart student som jeg snakket med dagen etter, «Vi har utviklet selvrespekt! Vet du hvorfor ,» fortsatte han «en mangelfull institusjon som den lille Jim Crow-høyskolen (Alabama State College i Montgomery) er, trenger svarte i Alabama, det er mange av våre beste nyutdannede som flytter ut av staten, og vår befolkning får aldri utbytte av utdannelsen sin. Du kan ikke skylde på dem. Jeg hadde planlagt [uklar linje] ombestemte meg. Det kan hende med de andre også. Vi har utviklet selvrespekt og vi kommer til å oppnå rettferdighet. »

Men denne samtalen kom litt senere. Jeg fortsatte min vandring ned de ærefulle gatene i Montgomery Alabama. På torget med fontenen tok jeg til høyre og så det som jeg forgjeves hadde lett etter i Birmingham. På slutten av den brede gaten som strekker seg oppover den elegante skråningen på bakken som befaler over byen, hvor på toppen står et monument til konføderasjon – en bygning som også hadde stått der da Alabama var et land av tradisjonell slaveri. Det er en Capitol-malt bygning hvor lovgivende forsamling bor. De greske søylene skinner hvitere enn noen andre, og til og med ekte marmor trinn finnes der.

Jeg gikk oppover gaten krysset den brede plenen, gikk opp trapp og sto under en statue ved inngangen til Capitol. Jefferson Dave plaketten, og rundt basen graverte navn av de statene som hadde lyktes fra forbundet i 1861.

Birmingham har ikke en slik fysisk minne på slaveri eller borgerkrig, fordi den perioden hadde gått og blitt skjult av mange år med fabler, og hvitkalket med produserte [uklare ord]  til og med før Birmingham eksisterte. Birmingham oppstod på 1870-tallet da jernbanene kom inn til de store mineralforekomstene i Jones Valley, omgitt av de sørligste områdene i Appalachian System. I løpet av noen få kvadratmil ble det funnet store forekomster av hvert mineral som er nødvendig for produksjon av stål.

Byen er koblet med en farbar elv til sjøen via en 17-mil lang jernbane, og via mange andre jernbaner til resten av nasjonen. Det er sjefssenteret for kull og jern sør for Pennsylvania. Det er nesten utelukkende en tungindustriby og beboerne i dette området –  som utgjør en halv million, er stort sett industriarbeidere. En fjerdedel av dem er svarte. Det var CIO som styrte både de svarte og hvite arbeidere her, og Birmingham har et unionsmedlemskap som er per innbygger større enn Chicagos. Den er et senter for den skiftende Sør, og senter for den endringen.

Montgomery derimot, bortsett fra hovedstaden og Maxwell Air Force base (som gir en stor del av byens business) er litt mer enn bare en landsby. Bare en håndfull av de 125 000 menneskene er industriarbeidere, og bare en del av disse er fagforeningsmedlemmer. 40 prosent  av befolkningen utgjør de svarte, og mange av dem arbeider som hushjelpere, og et lite mindretall tilhører fagforeninger.

Livet i Montgomery er ikke så åpenbart rått eller tøft som i Birmingham, Montgomery er nedsunket i gamle vaner og tradisjoner, og den motsetter seg til endringer. Likevel er det her, i «konføderasjonens vugge» (dens motto som dukker opp på søppelcontainere på gata) hvor den politiske endringen allerede har skjedd. Mens den er først nå på gang i den dynamiske byen mot nord.

Denne endringen er ganske enkelt – de svarte har bare begynt å forme sin egen skjebne. De er samlet i en organisasjon som de hadde bygd opp selv i prosess av hard arbeid. De og bare de selv kontrollerte den, og gjennom organisasjonen fungerte de som en.

For den første gangen siden alliansen mellom nordlige store forretninger og de sørlige “Bourbons” hadde lyktes å frata stemmeretten fra de svarte med segregering som unnskyldning ved århundreskiftet, er nå samfunnet av de svarte en politisk styrke man ønsker å regne på.

[I denne sammenhengen refererer begrepet «Bourbon» til den veldig velstående, veldig hvite og politisk veldig konservative sørlige eliten – regjeringsledere, plantasjeeiere, gruvedrift og produsenter av kongespinner, store bankfinansiører og store bomullshandlere. Økonomisk og politisk dominerte denne gruppen på Søren før borgerkrigen og fikk raskt tilbake makten etter gjenoppbygging.]

Denne organisasjonen er Montgomery Improvement Association. Det er blitt beskrevet av en av lederne som «rådet for de svarte i Montgomery. Vi har ingen stemme i den vanlige regjeringen. Dette er vår stemme.» Opprinnelse og karakter av Montgomery Improvement Association er emnet for den neste artikkelen.

5.Mars 1956. Montgomery Improvement Association Massemøte

I kveld deltok jeg på et av de to ukentlige møtene av Montgomery Improvement Association. Dette er en organisasjon som de svarte fra Montgomery har bygget opp for å drive protestbevegelsen her.

Kveldsmøte ble holdt i Bethel baptistkirke på Mobile Road i et svart-distrikt. Det var en varm og fuktig kveld og det hadde begynt å regne da jeg kom til kirken. Selv om det var en time før møtet skulle begynne, var hallen allerede helt full. Folk stod tett i midtgangene og fløt av trapp på de gjørmete stiene på kanten av gaten (det er ingen fortau i denne delen av byen). De lange linjene med parkerte biler var fulle av mennesker som gjemte seg av regn, og mange flere fulle biler var på vei her.

Jeg har funnet min vei (dytting var ikke nødvendig da folk klemte seg sammen høflig og laget plass) til et punkt rett innenfor døren. Salen var ikke så stor eller godt fordelt som i mange kirker jeg hadde sett i Nord, selv om den var veldig godt bevart. Jeg estimerte at mellom to og tre tusen mennesker var der, men kirken var ment til å motta mye mindre mennesker enn det. Jeg ble fortalt at størrelsen på hallen var det eneste som begrenset størrelsen av møtene. Det var absolutt tilfelle i kveld også-

Det var noen mennesker som satt på podiet, men ingen ved talerstol. En mann sto midt i hallen og sang en historie om livet sitt. Publikum ventet og nynnet lavt en melodi. «Oh lord I’ve shuffled too long, now I walk for righteousness. I’ll walk for 50 years if I’ve got that many left…» Publikum svarte her og der med det tradisjonelle» «Yeah», «Yes, yes», «I hear you», «Yes, Lord.»  Nynning fortsatte seg – noen ganger mildt dempet og noen ganger høyere.

Da mannen satte seg ned, fortsatte nynningen. Et øyeblikk senere reiste en kvinne seg fra setet og fortalte en historie om barnet sitt som hadde kommet hjem en dag i tårer. Han ble jaget bort av en politimann fra lekeplassen der han hadde lekt, og han spurte henne hvorfor. Hun hadde fortalt ham at det var fordi det bare hvite barn har lov til å leke der, men han forsto ikke det. Publikum svarte med å nynne høyere. Kvinnen fortsatte: «Jeg knuste mitt barns hjerte.» Stemmen hennes steg: «Jeg skal ikke knuse noen barnas hjerter igjen. Er ikke alle barn – Guds barn» «Å ja!» publikum svarte med klappende musikalsk jubel. «Vi knuser ikke flere [uklare ord]

Kvinnen satte seg ned, og noen andre reiste seg, her og der. Alle delte historier om hva segregering betyr for de svarte, til de individuelle menneskene som har blitt utsatt for den. De snakket om begrensningene i deres stemmerett, om å si yessir, nosir, til folk som kalte dem svarte, om de utilstrekkelige elektriske lysene i “svarte”-deler av byen sammenlignet med det hvite nabolaget som var rike med strøm. De fortalte om de små tingene som å komme hjem med skoene fylte opp med vann fordi fortauene stopper i den “hvite” delen, og de fortalte om de store tingene som å måtte gjøre alle de harde og skitne og kjedelige arbeidene på grunn av begrensede arbeidsmuligheter for de svarte. Og hver eneste foredragsholder fikk forståelsen og sympati og kjærligheten av de tusenvis tilstedeværende. De ble fulgt med nynningen, den musikalske jubelen og religiøse ord, og til slutt ble det til en sterk solidaritet og styrke og brast ut i  «Gud er med oss!» «Vi er sterke.»

En kvinne fortalte om en ydmykende behandling  hun var utsatt for av en hvit person. «Hvis en av dem legger sin hånd på meg igjen, vil det bare være meg da, [uklare linjer] folk svarte [uklare ord]

En ung mann kalte meg ut. «Er du med pressen,» sa han.

«Ja, men jeg vil like snart stå her.» Han insisterte likevel å sjekke pressekortet mitt, og gjorde det raskt og høflig og fulgte meg deretter rundt  bygningen til et lite rom bak scenen hvor jeg ble introdusert for de andre besøkende i byen. De var forkynnere og lærere og journalister og bare vanlige folk som kom helt fra Chicago, noen som leverte donasjoner til organisasjoner. De eneste hvite i tillegg til meg var to andre journalister. Det var et hvitt ansikt allerede på scenen.

Etter at navnene og oppdragene våre ble registrert, ble vi fulgt til podiet (talerstolen). Foran oss var det ansikter, ikke et hav av ansikter, men tusenvis av enkelte ansikter. Du kunne ikke se på dem ute uten å fokusere på enkeltpersoner. Noen smilte, noen var seriøse, alle var oppmerksomme og deltok.

På podiet, ved siden av gjestene var det også mange av foreningensledere.Der var pastor LR Bennett som er visepresident i forbundet, en utmerket mann. Det var en [uklar] mann i svart drakt som jeg trodde var en pastor. Abernathy fra [uklare ord]. Der på siden kjente jeg igjen Rosa Parks, en  middelaldrende moden kvinne som ble arrestert 1. Desember fordi hun ikke ville gi fra seg sin plass på bussen til en hvit mann. Det var E.O. Nixon, president av den lokale organisasjonen – Brotherhood of Sleeping Car Porters. Han kjempet for borgerrettigheter og fagforeninger i Montgomery. Jeg husket hva en leder hadde sagt om ham. «Vi har mange flotte ledere, men hvis det ikke var E.D. Nixon, ville denne bevegelsen ikke vært det som den er i dag.» Han er en mager, mørk, raw-boned mann, og veldig høy. han pleide å sitte på siden og smilte bare noen ganger, og til og med da virket det at han smilte bare ved noen praktiske tidspunkter.

Publikum strålte av glede da pastor. Martin Luther King, president av foreningen, kom inn  i salen. Han er en ung mann, bare 27 år gammel, og snart ferdig med sin Boston-utdannelse. Han har vært i Montgomery siden 1954, og nå er han den mest fremtredende lederen for en mektig og effektiv bevegelse som protesterer mot segregering selv i Montgomery Alabama – «The Heart of Dixie.» Han bar en bunke med brev og lapper i sin hånd, og han gikk alvorlig, som en mann som var bevisst på at han skapte historie.

«Hvordan har alt dette skjedd,» spurte jeg meg selv. «Hvordan har en bevegelse som denne startet?»

En hvit journalist som bor i Montgomery hadde fortalt meg en del av svaret. «Den 5. desember-protesten begynte ikke bare på grunn av Rosa Parks alene. Det var bare dråpen som fikk begeret til å flyte over. Det hadde vært andre arrestasjoner og en lang historie av hendelser. For det første har busser her ikke en fast skillelinje som i Birmingham. Alt var opp til sjåføren å bestemme, og jeg sier deg at hvis det hadde vært selskapets politikk å være uhøflig, kunne noen av bussjåførene ikke vært verre. Noen ganger pleide de å  ta penger fra de svarte og kjøre før en gikk bort til bakdøren. En gang arresterte de en 13 år gammel jente til og med fordi hun ikke ville gi fra seg sin plass på bussen. De satte håndjern på henne og tok henne til fengsel. Jeg ble fortalt, og ikke bare av de svarte, at noen av sjåførene bar til og med våpen i [uklare ord].

E.D. Nixon hadde fullstendiggjort svaret [uklart] på en pressekonferanse jeg deltok i. «Noen av oss hadde prøvd å få gjort noe med bussene lenge før denne protesten. Vi prøvde å snakke med byens embedsmenn, men de ville ikke engang høre på oss. Da fru Parker ble arrestert, var det den siste dråpen. Vi bestemte oss for å gjøre noe med det. »

Presten Thomas R. Thrasher, en hvit mann, skrev en artikkel 8. mars- Reporter som ga noen flere detaljer. «Lørdag den 3. desember (tre dager etter arrestasjon og to dager før rettssaken) ble det distribuert et antall stensilerte og maskinskrevne sirkulærer til det svarte samfunnet og som bad borgere om å bli med på en en-dags protest ved ikke å benytte bussene på rettssak dag 1.» Tre fjerdedeler av de svarte-passasjerer kjørte ikke med bussene på mandag, men fru Parks ble uansett dømt og fikk bud på 14 dollar for henne. Hun appellerte.

Den kvelden deltok rundt 5000 svarte på protestmøtet i Holt Street baptistkirke. Pastor Thrasher sier»… det ser ut til at det var en mengde full av klager inkludert det spesifikke tilfellet med Rosa Parks som var alt men ikke glemt.»

«En generell lagring av klager» husket jeg at jeg hadde lurt på den setningen da jeg hadde lest artikkelen, men nå forsto jeg den, jeg så det selv i denne salen, i kveld i en annen kirke, og tre måneder senere. Jeg ble påminnet om en beskrivelse av Jacks Belden av [uklare ord] … av kinesiske kvinner under [uklar linje] med noe annerledes musikk og religion.

Men denne kvelden for tre måneder siden hadde det vært den dråpen som fikk begeret til å flyte over, og det var den kvelden Montgomery Improvement Association ble født. Enda en gang, E.D. Nixons ord kom til tankene mine «Vi kunne ha blitt ferdig med denne tingen for lenge siden hvis de hvite lederne bare hadde satt seg ned og snakket med oss, men etter den første dagen var det allerede for sent. Vi måtte fortsette, befolkningen vår insisterte bare. De stemte for at protesten fortsettes til vi har fått noe bestemt, og vi organiserte foreningen der og da, rett på stedet. Pastor King ble valgt til president. »

Nå, tre måneder senere var Pastor King her på podiet. Han leverte et ark til formannen, en blyant-agenda. Jeg kunne se linjen på toppen. Det sto «Masseprotest møte.» Møtet begynte offisielt med en livlig bønn og lesning fra Bibelen. Publikum svarte tradisjonelt. Det var noen korte taler med salmer. Jeg husker ikke rekkefølgen eller alle navnene. [uklare] ned fraser: «1956 vil være vår fineste.» «Herre, synd på dem som kan vokse [uklart ord]» vi blir så store, vi kommer til å trenge Colosseum. «Svar:» La oss be om det. «» Vi fortsetter selv på tross av arrestasjoner, vi har allerede vært i fengsel før. ”musikalsk jubel.

Alle stod opp for å synge – det var en gammel salme – jeg kjenner den godt. Jeg hadde til og med sunget det på streikevakt, selv om ordene hadde vært litt – og rytmen mye annerledes. «I shall not, I shall not be moved...» » det var ikke noe kor, ingen var nødvendig «I’m on my way to heaven I shall not be moved….» Det var overveldende. To tusen stemmer som synger sammen og med et mål å synge for. Musikken rullet og hovnet opp. Jeg begynte å synge selv. Noen få mennesker smilte. Noen pekte.  «Just like a tree that’s standing by the water….» Blitsen lyste opp. Noen tok bildet  «…. we shall not be moved.»

Pastor King snakket: «Du vet om du vil være med eller ikke, vi er fanget i det store historiske øyeblikket… Det har nådd det punktet hvor du enten er en del av denne bevegelsen eller du er imot den … Den er større enn Montgomery … «Jubel, svar. «Vi er noen …» Jubel.

«Det store flertallet av verdens mennesker er farget …» Reaksjon. «Helt til perioden for fire-fem år siden ble de fleste av en fjerdedel milliard svarte folk utnyttet av imperier fra vest …» Han listet stedene. «India … Kina … Afrika … I dag er mange frie …» Reaksjon «, og resten er på vei …» Reaksjon. «Vi er en del av den store bevegelsen …» Jubel.

Han snakket om Bandungkonferansen. «… og en annen del av den bevegelsen møttes en kald desemberkveld i Hope Street Baptist Church.» Jubel. «Vi må motsette oss utnyttelsen … Vi ønsker ingen klasser og kaster …» Reaksjon «Vi ønsker å se alle fri …» Jubel.

Han listet opp en rekke kjente afroamerikanere, «Er det grunnen til at den hvite mannen skulle respektere oss? Fordi vi ga verden disse store menn? Nei, det er ikke det. De bør respektere oss fordi – fordi Gud skapte oss alle.» Vill jubel. «Hver eneste enkeltvesen er viktig. Den fattige underutdannede personen er en viktig person. Vi er viktige som individer …» Jubel.

«Gud er ikke bare interessert i å frigjøre bare de svarte. Gud er interessert i å frigjøre alle mennesker … Vi må aldri bruke broren vår som et middel, men alltid behandle ham som et mål. Det er flere metoder for å få til sosial endring, enn det er en skadelig, voldelig revolusjon … vi vil ikke bruke den. » Han snakket om passiv motstand, om Gandhi og om Kristus. «Vi bruker samme metoder som Galilea-sønnen brukte… Hans fredelige metoder … veltet Romerriket og delte historien i e.Kr. og f.Kr.» Reaksjon, jubel.

Han avsluttet med «Vi kommer til å være glad i alle. Bare skal holde oss utenfor bussene!» Latter, jubel. En ung gjest – minister fra Chicago som var på podiet, ved siden av meg sa: «Boy, det er flott. Jeg skal flytte til Montgomery.» Ministrene smilte. E.D. Nixon så seriøs ut, som vanlig.

En taler så på de to andre hvite journalistene da han fortalte om hvordan avisene hadde skrevet om protestlederne som kjørte rundt i Cadillacs. «Det er en selvfølge at Mr. Asbell er en altfor fin journalist til å gjøre en slik feil med vilje. Det er bare at han ikke vet hvordan å stave Ford.» Latter. «Jeg foreslår at jeg kjøper Mr. Asbell en ordbok.» Latter og jubel. Journalistene så nervøse ut.

En foredragsholder sa: «Jeg skulle ønske at menn fra pressen skulle få dette … Det er en ting vi fra Sør dypt er forbitret  over, og det er at når vi viser et visst element av selvrespekt … sier dere at noen utenfra lærte oss det. » Stemmen hans steg. «Vi har ikke noen nordfra til å fortelle oss om å oppføre oss som mennesker. Det er det vi gjør selv nå.»

«Mange hvite er med oss.» sa en taler, og folk jublet. En minister fra Birmingham sa: «Så snart dere får tingene på plass her nede, kan dere komme opp og hjelpe oss med å gjøre det samme. Vi kommer, vi vil være der.» Jubel. Han sa at Birmingham borgere tenkte å ta en masseinnvielse  til Montgomery. «Vi tror kanskje vi skal komme ned til utkanten av byen på en fin dag og samle oss og gå som barn går!»

Der kom transportkomiteen med sin rapport. Det er en av de to komiteene i foreningen. Den andre er finanskomiteen (fru Ida Mae Caldwell som er finanssekretær for Amalgamated Clothing Workers local 490 her er med i finanskomiteen). Disse komiteene gjennomfører foreningens reelle oppgaver. Samkjøringen som transporterer den hele svarte befolkningen (det er omtrent 50 000 svarte i Mont) til og fra arbeidet, hver eneste dag er et komplisert og kostbart apparat. Det krever omtrent $ 2.100 per uke for å løpe. Mange av de ca. 90 (det ser ut at ingen vet det presise antallet på grunn av en forvirring med navn) personer som er tiltalt som «ledere av en konspirasjon for å boikotte,» var ikke i ledelsen av foreningen, men bare hadde lånt bilene sine til gruppen.

En effektiv-utseende dame i en svart business drakt gikk opp på talerstolen for å be om tilbudet (donasjoner) Hun er i forsikringsbransjen. Hun sa at hun hadde mottatt et brev fra barn nordover som var bekymret for sikkerheten hennes. «Kom hit mor, vi har bare en mor vet du.» Publikum svarte «Jeg får disse også, ja jeg også.» Hun sa: «Jeg satte meg rett ned og skrev dem at jeg skal bo her og fikse det, slik at de ikke [uklart] i bakdøren når de kommer til å besøke moren sin. [Ord uklare] om at effekten av å bli boende i Montgomery for å bekjempe segregering, fikk den høyeste responsen noensinne, sa hun: «Vi skal aldri akseptere segregering igjen.» Og det var temaet for hele møtet.

Jeg husket uttalelsen fra en ung svart student da jeg hadde spurt ham om hva som ville skjedd hvis lederne av foreningen ville vurdert å avslutte protesten. «Å det ville aldri skjedd har vi sagt det. De leverer forslag rett før møtet, og menneskene der ville aldri gått for det.»

Og E.D. Nixon hadde sagt til journalisten: «Jeg ville ikke vært den som ville komme med dette forslaget,» sa han. «Vi prøvde det en gang rundt 1. februar da vi åpnet en rettssak for å oppfordre mot segregeringsloven. Vi tok inn et forslag om å gå tilbake på bussene og bekjempe det i domstolene. Men det var for sent for det. En kvinne hoppet og sa: «Jeg skal fortsette å gå helt til jeg kan sitte på de setene jeg har stått ved siden av i alle disse årene,» alle ble med henne og det var slutt på det. »

«Hvis vi fikk godkjent den – den som kommer først til mølla får først male – regelen, tror jeg at vi kunne fått dem tilbake på bussene med en gang, men jeg vet ikke akkurat hvor vi ville dratt derfra, alle disse truslene og bomber og arrestasjoner gjorde folk rasende… det er for sent å snu seg og gå tilbake nå. Vi har vært barn for lenge, nå er vi [uklare ord] sist. » noen sa. Publikum jublet.

En innsamlings taler appellerte til NAACP-medlemskap. «Alle som ikke er medlemmer, kan komme ned på søndag og bli det … Du kommer til å trenge NAACP til resten av livet … De forteller oss at det er også kommunister i NAACP. Det gjør de bare for å skremme folk .. NAACP har ikke noe med kommunister å gjøre. » (Dette var den eneste gangen i hele møtet da enten NAACP eller kommunister ble nevnt.) Deretter begynte samlingen. Folk kom inn gjennom midtgangen forbi et bord foran scenen. Det var ingen forvirring i den overfylte hallen. Alle beveget seg raskt, rad på rad, i en perfekt rekkefølge.

Jeg reiste meg opp og gikk ut. Mitt ansikt var nå det eneste hvite ansiktet i rommet. Nær døren sto en stor ung mann med sitt mørke ansikt. Han rakte ut sin hånd. Jeg ristet den hardt og gikk ut av døra og begynte å gå tilbake til byen.

Jeg var tørst og ville ha en sigarett, men dette var et svart-distrikt, og jeg visste ikke om jeg kunne gå inn på en av de små restaurantene underveis eller ikke. Jeg tok ikke en sjanse. En forvirrende bil bremset og to hvite politimenn så på meg mistenkelig. Jeg tråkket i en sølepytt og fikk skoen min våt [uklare ord] stappet tåen på en stein fordi det ikke var noen gate [uklare ord] så mange som har levd her i årevis må ha gått i den andre retningen. Jeg nådde fortau, men det var for sent. Jeg var i sentrum før jeg fant en åpen kafé ved siden av et bussdepot over veien.

Der inne drakk jeg 2 brus og lyttet kort til en samtale mellom to menn. «Gud vet at jeg alltid har likt de svarte. Jeg vil være glad når ting blir bra her igjen. Vi har alltid kommet godt overens. Dette er en høflig by. Jeg vet ikke hvorfor det er så mye bråk om det nå»

Utenfor sto jeg og røk et øyeblikk. Regnet hadde stoppet og natten var ren og vakker. En høy, ung svart fyr i denim bukser og en Khaki-skjorte nærmet seg til meg. «Vær så snill, sir, vil du kjøpe en pakke sigaretter for meg der inne? De har ingen på depotet.» Jeg tok pengene hans og kjøpte pakken. Han bøyde seg litt mens han tok den, sa «takk sir» og gikk raskt mot depotet.

Jeg snudde meg og gikk min siste spasertur nedover gatene i den høflige byen Montgomery Alabama, og jeg sier deg – jeg gråt.

Copyright © Fred Halstead, 1956